Mine trofaste lesere, om sådanne finnes, vil etter min lange pause sikkert ha fått inntrykk av at jeg ikke lenger har noe å irritere meg over – men det har jeg! I dag er det akkurat ett år siden jeg skrev om halloween og annet tull handelsstanden finner på for å sko seg på folks dumhet, og i år var det enda flere drittunger som sto og kakka på døra mi da de ikke fikk liv i ringeklokka.

Nei, saken er at det stort sett er såpass mye å irritere seg over at det er vanskelig å prioritere hva man skal skrive om. I sommer fikk verden se hva slags menneskelig søppel som gror fram av det mørkebrune tankegodset jeg tok for meg i min forrige epistel. Jeg har ikke tenkt å nevne gærningen ved navn, siden vi alle vet hva svinet heter, men for en som har fulgt med litt i hva som rører seg i debattfora som er overtatt av disse kreftene, kommer ingenting som en overraskelse, selv ikke drap på uskyldige barn. Jo, forresten – jeg hadde vel heller ventet at en slik gærning ville ha skutt løs på innvandrerbarn, for eksempel i et 17. maitog.

Men nok om det. Fyren har fått nok reklame og nå burde han ties i hjel. Så heretter vil jeg fortsette med å skrive om hverdagens små irritasjonsmomenter, som at enkelte idioter blinker til venstre idet de kjører inn i rundkjøringer istedenfor til høyre når de skal ut av dem, eller kommer kjørende forbi meg i full fart, skjener inn rett foran meg så jeg må bråbremse  og straks svinger ut til høyre istedenfor å sakke farten en smule og svinge til høyre bak meg.