Arkiv for januar, 2011

Brune debattanter

En gang i blant tar jeg et kjapt søk på nettet for å se hvordan det står til med enkelte av våre mer perifere grupperinger. For eksempel våre mer eller mindre fordekte nynazister. Hjemmesidene til Vigrid ser ut til å være forsvunnet, og det samme har forlengst sidene til Boot Boys, og få vil vel savne dem. Til gjengjeld har mørkeblå og brune individer av alle sjatteringer tilsynelatende fått et kjært tilholdssted i Aftenpostens Debattsentral, hvor minst tre fjerdedeler av innleggene i forumet Innvandring og integrering er dominert av noen få åpenbare Norge for nordmenn-sympatisører. De siste par ukene har denne bermen vært ekstra aktive, i forbindelse med Maria Amelie-saken.

Alle forsøk fra mer nyanserte bidragsytere på å bringe diskusjonen inn i mer seriøse former blir kontant avfeid som «mørkerøde», «venstreekstremistiske», «raddis», «sosialistiske» etc. og etter beste evne forsøkt latterliggjort med billige poeng. Vanlig dannelse og normal omgangstone er helt ukjent i dette retarderte miljøet. I tillegg roper de høyt om hvordan «kriminelle» som Maria Amelie bør straffes og forvises på livstid. Folk flest med et minimum av empati og rettsfølelse vil neppe betrakte henne som en vanlig kriminell. Folk flest ville nemlig gjort akkurat som henne om de hadde kommet som flyktningebarn til et fremmed land. Bortsett fra at mange ikke er ressurssterke nok til å lære språket, skrive bøker og ta mastergrader, da – og spesielt ikke disse menneskene, som neppe duger til stort annet enn å spre sin ondsinnede filosofi i alle tilgjengelige media. 

En annen asylsøker som er omtalt i pressen i disse dager, Ali Arif Sarhan, har bodd i Norge i åtte år, og i motsetning til Amelie har han hverken oppgitt falsk navn eller adresse eller jobbet svart. Tvert om har han betalt skatt i årevis, og han fikk ikke engang beskjed om at han var blitt nektet oppholdstillatelse allerede i 2006, før politiet for et par månder siden troppet opp på jobben hans og hentet ham. Følgelig er han ingen kriminell, men for den blåbrune klikken er det ett fett – ut med ham også. Så det er ikke «likhet for loven» disse menneskene er opptatt av, men å kaste ut alle ikke-etniske nordmenn.

I skrivende stund sitter Maria Amelie på flyet til Russland, og vi får håpe hun snart kommer tilbake. Hyggelige, ressurssterke mennesker er et gode for landet, i motsetning til alle disse ekle drittsekkene og deres fascistoide agenda.

Misunnelige unger

Jeg har tidligere skrevet noen ord om bloggende ungdommer og har bl.a. nevnt Emilie Nereng, kjent som Voe, som jeg betrakter som et positivt unntak blant mange sure, negative og tilsynelatende dyslektiske ungdomsbloggere. Voe har da også oppnådd å bli landets mest populære blogger og har derfor pådratt seg beskyldninger om juks av enkelte andre bloggere. Men nå kan jo konkurrentene slappe av, for Voe har sluttet som blogger. Og grunnen til at hun har sluttet, er at hun har fått ufortjent mange negative kommentarer på bloggen sin, og at hun derfor har gått lei av hele greia.

Etter min mening bunner kritikken i ren misunnelse. Det finnes et utall unger som selv ikke greier å få til stort og som har et meget dårlig selvbilde, og de avreagerer med å rakke ned på dem som har en smule suksess. Voe har oppnådd mer enn de fleste i løpet av sitt unge liv. Foruten å bli landets mest leste blogger har hun gitt ut plater, opptrådt på VG-listekonsert, holdt foredrag om ungdom og sosiale medier, hatt store annonseinntekter, vært i Afrika, ser ut til å ha det meget bra både hjemme og på skolen, virker langt modnere og mer reflektert enn de fleste andre på samme alder og er attpåtil ualminnelig pen. Alt i alt er det en masse man kan være misunnelig for hvis man selv føler seg mislykket, misforstått,  miserabel etc. Og dermed kan man få seg til å skrive all slags usaklig dritt om henne under dekke av anonymiteten.

Når Emilie nå har sluttet å skrive blogg, håper jeg hun i stedet vil bruke det hun har av talent til å gjøre noe annet kreativt, for eksempel skrive en ungdomsroman. Det kunne vært artig å lese en roman skrevet av en i samme alder som målgruppa istedenfor (som vanlig) voksne forfatteres forsøk på å skildre ungdomstiden. Men uansett hva hun kommer til å gjøre, er jeg sikker på at hun kommer til å gjøre det bra og at vi kommer til å høre mye mer om og fra henne i åra som kommer.