Arkiv for kategorien ‘ Språk ’

Syv tjuesyv

Talespråket er (dessverre) ikke normert. Hvem som helst kan si hva de vil og uttale ord helt på trynet helt uten å straffes for det ut over å miste annet enn litt mer språkkyndige medmenneskers respekt. Sier du f.eks. «påmfri», «angtrekå» og «bernésaus» og således røper din språklige ignoranse, vil trolig et flertall i bekjentskapskretsen innbille seg at det er helt korrekt uttale, mens en hvilken som helst utlending vil riste på hodet over nordmenns mangelfullt utviklede franskkunnskaper. Nok om det. Nå er det andre språklige uhyrligheter jeg har tenkt å ta opp.

Hver morgen går min vei gjennom Oslo sentralstasjon. Der er det et damemenneske som jevnlig driver meg nesten til vanvidd, når hun over høyttaleren  forteller om et tog som f.eks. starter kl. «syv sjuesyv» (eller «syv trettisyv» for den del, det er jo like galt. Sier man «syv», skal man selvsagt også si «tyve», «tredve» og «førr», ikke «tjue», «tretti» og «førti», som hører sammen med «sju». Det er en sammenblanding av den såkalte gamle og den nye tellemåten å bruke syv sammen med tjue. Enten får man si  «syv syvogtyve» som er den gamle tellemåten, eller så får man si «sju tjuesju» som er den nye tellemåten. Det skjærer i ørene når noen blander dem sammen. Jeg begriper ikke at de ikke selv hører hvor idiotisk det høres ut. I det hele tatt virker det som om folk flest ikke hører hvor idiotisk noe som helst høres ut. «Jeg snakket med de,» for eksempel, er jo helt på jordet. De er subjekt, dem er objekt, og følgelig heter det «Jeg snakket med dem». Dette lærte vi på skolen i gamle dager. Lurer på hva ungene lærer i dag? Ikke så mye, virker det som. Står jeg i en kasse hvor man operer med kalkulator, har jeg som regel i hodet regnet ut hva tingene mine koster langt raskere enn kassadamen gjør på sin kalkulator.

Den oppvoksende generasjon er totalt avhengig av kalkulator og stavekontroll for ikke å virke helt tilbakestående når det gjelder det skriftlige. Men når det gjelder det muntlige har de ikke så mange hjelpemidler, så da røper de gjerne sine mangelfulle kunnskaper bare de åpner munnen.

Noe av det mest irriterende jeg vet, er å høre at en eller annen som blir intervjuet på rado eller TV, ikke vet forskjellen på de og dem.  Det er enda mer irriterende enn når vedkommende forveksler ennå og enda. Det var trolig Carl I. Hagen som var opphavsmannen til trenden med å si de istedenfor dem. Iallfall har aldri jeg hørt ham si det riktig, og blondinen som har overtatt som partileder, har fulgt i hans fotspor. Tradisjonelt har det virket bondsk å si dem istedenfor de, og disse politikerne er selvsagt livredde for å virke bondske. Derfor overkompenserer de og sier konsekvent de, og oppnår dermed å virke fisefine istedenfor bondske.  Pussig at politikere som krever at innvandrere skal lære seg norsk, selv ikke greier å holde styr på noe så enkelt som de og dem.

Mer sjelden er det at man ikke vet forskjellen på de og det. Men nå har det faktisk skjedd. I Dagbladets nettutgave skriver journalisten Hans-Martin Thømt Ruud om en kanadisk oberst som drepte og voldtok kvinner og stjal undertøyet deres:

«Senere har han tatt med seg undertøyet hjem, organisert de med tid og sted. Ifølge aktoratet har han i tillegg tatt seg inn i hjemmene til flere tenåringer og kvinner i 20-åra, stjålet deres undertøy, fotografert seg selv i de og registrert de i sitt personlige undertøysarkiv.»

At FrP-ere og andre særinger ikke vet forskjellen på de og dem, er så sin sak. Men at en fyr som lever av å skrive, ikke greier å formulere seg bedre enn dette, er direkte skremmende.