Syv tjuesyv

Talespråket er (dessverre) ikke normert. Hvem som helst kan si hva de vil og uttale ord helt på trynet helt uten å straffes for det ut over å miste annet enn litt mer språkkyndige medmenneskers respekt. Sier du f.eks. «påmfri», «angtrekå» og «bernésaus» og således røper din språklige ignoranse, vil trolig et flertall i bekjentskapskretsen innbille seg at det er helt korrekt uttale, mens en hvilken som helst utlending vil riste på hodet over nordmenns mangelfullt utviklede franskkunnskaper. Nok om det. Nå er det andre språklige uhyrligheter jeg har tenkt å ta opp.

Hver morgen går min vei gjennom Oslo sentralstasjon. Der er det et damemenneske som jevnlig driver meg nesten til vanvidd, når hun over høyttaleren  forteller om et tog som f.eks. starter kl. «syv sjuesyv» (eller «syv trettisyv» for den del, det er jo like galt. Sier man «syv», skal man selvsagt også si «tyve», «tredve» og «førr», ikke «tjue», «tretti» og «førti», som hører sammen med «sju». Det er en sammenblanding av den såkalte gamle og den nye tellemåten å bruke syv sammen med tjue. Enten får man si  «syv syvogtyve» som er den gamle tellemåten, eller så får man si «sju tjuesju» som er den nye tellemåten. Det skjærer i ørene når noen blander dem sammen. Jeg begriper ikke at de ikke selv hører hvor idiotisk det høres ut. I det hele tatt virker det som om folk flest ikke hører hvor idiotisk noe som helst høres ut. «Jeg snakket med de,» for eksempel, er jo helt på jordet. De er subjekt, dem er objekt, og følgelig heter det «Jeg snakket med dem». Dette lærte vi på skolen i gamle dager. Lurer på hva ungene lærer i dag? Ikke så mye, virker det som. Står jeg i en kasse hvor man operer med kalkulator, har jeg som regel i hodet regnet ut hva tingene mine koster langt raskere enn kassadamen gjør på sin kalkulator.

Den oppvoksende generasjon er totalt avhengig av kalkulator og stavekontroll for ikke å virke helt tilbakestående når det gjelder det skriftlige. Men når det gjelder det muntlige har de ikke så mange hjelpemidler, så da røper de gjerne sine mangelfulle kunnskaper bare de åpner munnen.

Mine trofaste lesere, om sådanne finnes, vil etter min lange pause sikkert ha fått inntrykk av at jeg ikke lenger har noe å irritere meg over – men det har jeg! I dag er det akkurat ett år siden jeg skrev om halloween og annet tull handelsstanden finner på for å sko seg på folks dumhet, og i år var det enda flere drittunger som sto og kakka på døra mi da de ikke fikk liv i ringeklokka.

Nei, saken er at det stort sett er såpass mye å irritere seg over at det er vanskelig å prioritere hva man skal skrive om. I sommer fikk verden se hva slags menneskelig søppel som gror fram av det mørkebrune tankegodset jeg tok for meg i min forrige epistel. Jeg har ikke tenkt å nevne gærningen ved navn, siden vi alle vet hva svinet heter, men for en som har fulgt med litt i hva som rører seg i debattfora som er overtatt av disse kreftene, kommer ingenting som en overraskelse, selv ikke drap på uskyldige barn. Jo, forresten – jeg hadde vel heller ventet at en slik gærning ville ha skutt løs på innvandrerbarn, for eksempel i et 17. maitog.

Men nok om det. Fyren har fått nok reklame og nå burde han ties i hjel. Så heretter vil jeg fortsette med å skrive om hverdagens små irritasjonsmomenter, som at enkelte idioter blinker til venstre idet de kjører inn i rundkjøringer istedenfor til høyre når de skal ut av dem, eller kommer kjørende forbi meg i full fart, skjener inn rett foran meg så jeg må bråbremse  og straks svinger ut til høyre istedenfor å sakke farten en smule og svinge til høyre bak meg.

Brune debattanter

En gang i blant tar jeg et kjapt søk på nettet for å se hvordan det står til med enkelte av våre mer perifere grupperinger. For eksempel våre mer eller mindre fordekte nynazister. Hjemmesidene til Vigrid ser ut til å være forsvunnet, og det samme har forlengst sidene til Boot Boys, og få vil vel savne dem. Til gjengjeld har mørkeblå og brune individer av alle sjatteringer tilsynelatende fått et kjært tilholdssted i Aftenpostens Debattsentral, hvor minst tre fjerdedeler av innleggene i forumet Innvandring og integrering er dominert av noen få åpenbare Norge for nordmenn-sympatisører. De siste par ukene har denne bermen vært ekstra aktive, i forbindelse med Maria Amelie-saken.

Alle forsøk fra mer nyanserte bidragsytere på å bringe diskusjonen inn i mer seriøse former blir kontant avfeid som «mørkerøde», «venstreekstremistiske», «raddis», «sosialistiske» etc. og etter beste evne forsøkt latterliggjort med billige poeng. Vanlig dannelse og normal omgangstone er helt ukjent i dette retarderte miljøet. I tillegg roper de høyt om hvordan «kriminelle» som Maria Amelie bør straffes og forvises på livstid. Folk flest med et minimum av empati og rettsfølelse vil neppe betrakte henne som en vanlig kriminell. Folk flest ville nemlig gjort akkurat som henne om de hadde kommet som flyktningebarn til et fremmed land. Bortsett fra at mange ikke er ressurssterke nok til å lære språket, skrive bøker og ta mastergrader, da – og spesielt ikke disse menneskene, som neppe duger til stort annet enn å spre sin ondsinnede filosofi i alle tilgjengelige media. 

En annen asylsøker som er omtalt i pressen i disse dager, Ali Arif Sarhan, har bodd i Norge i åtte år, og i motsetning til Amelie har han hverken oppgitt falsk navn eller adresse eller jobbet svart. Tvert om har han betalt skatt i årevis, og han fikk ikke engang beskjed om at han var blitt nektet oppholdstillatelse allerede i 2006, før politiet for et par månder siden troppet opp på jobben hans og hentet ham. Følgelig er han ingen kriminell, men for den blåbrune klikken er det ett fett – ut med ham også. Så det er ikke «likhet for loven» disse menneskene er opptatt av, men å kaste ut alle ikke-etniske nordmenn.

I skrivende stund sitter Maria Amelie på flyet til Russland, og vi får håpe hun snart kommer tilbake. Hyggelige, ressurssterke mennesker er et gode for landet, i motsetning til alle disse ekle drittsekkene og deres fascistoide agenda.

Misunnelige unger

Jeg har tidligere skrevet noen ord om bloggende ungdommer og har bl.a. nevnt Emilie Nereng, kjent som Voe, som jeg betrakter som et positivt unntak blant mange sure, negative og tilsynelatende dyslektiske ungdomsbloggere. Voe har da også oppnådd å bli landets mest populære blogger og har derfor pådratt seg beskyldninger om juks av enkelte andre bloggere. Men nå kan jo konkurrentene slappe av, for Voe har sluttet som blogger. Og grunnen til at hun har sluttet, er at hun har fått ufortjent mange negative kommentarer på bloggen sin, og at hun derfor har gått lei av hele greia.

Etter min mening bunner kritikken i ren misunnelse. Det finnes et utall unger som selv ikke greier å få til stort og som har et meget dårlig selvbilde, og de avreagerer med å rakke ned på dem som har en smule suksess. Voe har oppnådd mer enn de fleste i løpet av sitt unge liv. Foruten å bli landets mest leste blogger har hun gitt ut plater, opptrådt på VG-listekonsert, holdt foredrag om ungdom og sosiale medier, hatt store annonseinntekter, vært i Afrika, ser ut til å ha det meget bra både hjemme og på skolen, virker langt modnere og mer reflektert enn de fleste andre på samme alder og er attpåtil ualminnelig pen. Alt i alt er det en masse man kan være misunnelig for hvis man selv føler seg mislykket, misforstått,  miserabel etc. Og dermed kan man få seg til å skrive all slags usaklig dritt om henne under dekke av anonymiteten.

Når Emilie nå har sluttet å skrive blogg, håper jeg hun i stedet vil bruke det hun har av talent til å gjøre noe annet kreativt, for eksempel skrive en ungdomsroman. Det kunne vært artig å lese en roman skrevet av en i samme alder som målgruppa istedenfor (som vanlig) voksne forfatteres forsøk på å skildre ungdomstiden. Men uansett hva hun kommer til å gjøre, er jeg sikker på at hun kommer til å gjøre det bra og at vi kommer til å høre mye mer om og fra henne i åra som kommer.

Handelsstandens triumfer

Om få timer kommer noen drittunger til å ringe på for å tigge til seg knask. Jeg har allerede plukket batteriene ut av ringeklokka, så kan de bare stå der og trykke på knappen til de blir blå uten å sjenere meg. Med litt flaks blir det skybrudd også, slik det har vært i flere dager nå, så kanskje de holder seg hjemme.

 Handelsstanden har ikke nok med jul og  farsdag og morsdag og bursdager, men importerer stadig nye «høytider» fra USA for å stimulere kjøpelysten. For noen år siden var det valentinedagen som ble markedsført, men den ikke ble noen stor suksess, så kom halloween, som ble en langt større triumf for handelsstanden. Den var rettet mot ukritiske unger, og det er kanskje derfor dette tullet har slått så godt an. Vi har fra før en tilsvarende norsk skikk, nemlig å gå julebukk, så hvorfor importere en ny som ikke har noen tradisjoner her?

Jeg liker ikke julebukker heller, men det er i det minste en skikk som har tradisjoner her i landet, ikke noe man ukritisk importerer fra utlandet. Men for handelsnæringen har neppe julebukktradisjonen vært noe særlig inntektsbringende, og følgelig måtte den erstattes med noe mer lukrativt. Jeg er spent på hvilken amerikansk skikk de importerer neste gang. St. Patrick’s Day eller Memorial Day kanskje? Eller kanskje de henter inn en fra England? Guy Fawkes Day for eksempel? Den burde kunne generere en del salg av  bakkefyrverkeri om ikke annet.

Noe av det mest irriterende jeg vet, er å høre at en eller annen som blir intervjuet på rado eller TV, ikke vet forskjellen på de og dem.  Det er enda mer irriterende enn når vedkommende forveksler ennå og enda. Det var trolig Carl I. Hagen som var opphavsmannen til trenden med å si de istedenfor dem. Iallfall har aldri jeg hørt ham si det riktig, og blondinen som har overtatt som partileder, har fulgt i hans fotspor. Tradisjonelt har det virket bondsk å si dem istedenfor de, og disse politikerne er selvsagt livredde for å virke bondske. Derfor overkompenserer de og sier konsekvent de, og oppnår dermed å virke fisefine istedenfor bondske.  Pussig at politikere som krever at innvandrere skal lære seg norsk, selv ikke greier å holde styr på noe så enkelt som de og dem.

Mer sjelden er det at man ikke vet forskjellen på de og det. Men nå har det faktisk skjedd. I Dagbladets nettutgave skriver journalisten Hans-Martin Thømt Ruud om en kanadisk oberst som drepte og voldtok kvinner og stjal undertøyet deres:

«Senere har han tatt med seg undertøyet hjem, organisert de med tid og sted. Ifølge aktoratet har han i tillegg tatt seg inn i hjemmene til flere tenåringer og kvinner i 20-åra, stjålet deres undertøy, fotografert seg selv i de og registrert de i sitt personlige undertøysarkiv.»

At FrP-ere og andre særinger ikke vet forskjellen på de og dem, er så sin sak. Men at en fyr som lever av å skrive, ikke greier å formulere seg bedre enn dette, er direkte skremmende.

Hundeeiere med hjerneskade

En sjelden gang river jeg meg løs fra datamaskinen og beveger meg ut i friluft. Da rusler jeg f.eks. langs en stille skogssti i Oslos Østmark, og der ser jeg ofte at det ligger fullt av små, svarte plastposer med knute på i veikanten. Ikke særlig vakkert. Jeg ante ikke hva dette var for noe og spurte en annen turgjenger om hvorfor all denne søpla lå der, og fikk da vite at dette er noe hundeeiere driver med. De pakker inn bikkjemøkka i en plastpose og slenger deretter fra seg posen i veikanten. Idiotene har visst ikke skjønt at disse posene skal legges i søppeldunker.  Hadde de bare latt møkka ligge der, ville den blitt borte etter kort tid og forhåpentlig ha bidratt til å gjødsle naturen. I stedet blir det liggende stygge plastposer der i månedsvis.

Vaffelkrigen

Mattilsynet ser ut til å drive klappjakt på alt folk flest synes er hyggelig, som salg av vafler og kaffe på julemesser, loppemarkeder og og liknende. I fjor høst måtte en hyggelig, liten kafé som reklamerte med Oslos beste vafler og med utsikt over hele Oslofjorden, stenge på grunn av stadig mer rigorøse og urimelige krav fra Mattilsynet. Nå nylig er det teaterbåten Innvik som har fått problemer, og eierne ha gitt opp og har solgt den. Også Innvik er kjent for sine nystekte vafler. Kan ikke denne etaten konsentrere seg om restauranter som bruker bedervet smuglerkjøtt eller har matlageret fullt av rotter og kakerlakker, istedenfor å slå ned på harmløse foretak som ikke er til fare for noen? De færreste private norske kjøkkener ville  ha sluppet gjennom nåløyet om Mattilsynet hadde hatt mandat til å kontrollere private hjem. Likevel greier folk flest seg bra uten å ta altfor mye skade av maten de spiser hjemme.